Verdien av medierettigheter til fotballkamper i Norge har økt betydelig de siste tiårene. Medierettigheter innen norsk fotball har blitt et aktuelt tema, spesielt i takt med den kraftige verdistigningen og økende medieinteresse. Det sentrale spørsmålet handler om hvem som har eierskap og kontroll over rettighetene til å kringkaste og kommersialisere fotballkamper.

To hovedposisjoner dominerer debatten om fotballens medierettigheter: eierskap til stadion og rollen som arrangør av kampen. Den som eier eller disponerer stadion, får kontroll over fysisk tilgang og kan inngå avtaler knyttet til arrangementet, inkludert billettsalg og eksklusiv mediedekning. Samtidig har arrangøren av kampen – i praksis Norges Fotballforbund (NFF) – en sentral rolle gjennom idrettens regelverk og styrende lover.

Idrettens organisering i Norge bygger på frivillige medlemskap. Fotballklubber som ønsker å delta i NFFs offisielle konkurranser må være medlemmer både i NFF og i Norges Idrettsforbund (NIF). NFF består av omtrent 2000 fotballklubber, og forbundets lover og regler vedtas og endres på det årlige forbundstinget. Disse bestemmelsene er bindende for alle medlemsklubber. NFF er også medlem av NIF, hvis lover og regler vedtas av Idrettstinget og gjelder for alle idrettens medlemmer.

Ifølge idrettens regelverk er det arrangøren som har eiendomsretten til medierettighetene for idrettsarrangementene. Dette er tydelig regulert i NIFs lov hvor det slås fast at særforbund – som NFF – har eiendomsrett til arrangementer de selv organiserer. Samtidig har deltakerne rett til en rimelig godtgjørelse. NFF utarbeider turneringsbestemmelser og fastsetter regler for klubber og spillere. Dette betyr at NFF har medierettighetene til alle konkurranser de arrangerer, mens klubbene har krav på kompensasjon. I tillegg gir UEFA-vedtekter nasjonale forbund eksklusive medierettigheter til kamper under deres jurisdiksjon.

Juridisk sett finnes det få rettsavgjørelser som direkte avgjør hvem som har eiendomsretten til medierettighetene – klubb eller forbund. I den såkalte Nordlysdommen fra 1986, avsagt i Tromsø byrett, ble Radio Nordlys kjent erstatningsansvarlig for å ha radiooverført en seriekamp uten tillatelse fra NFF. Retten la vekt på at NFF var formell og reell arrangør, og at radiooverføringen krenket NFFs rett til produktet. I dansk rett la Dansk Højesteret til grunn at det danske fotballforbundet, som arrangør, kunne motsette seg Dansk Radios rapportering fra kamper uten forbundets samtykke.

Det etablerte utgangspunktet, støttet av idrettens regelverk og begrenset rettspraksis, er at NFF eier medierettighetene til kamper de arrangerer – inkludert Eliteserien og Obosligaen – mens klubbene har krav på rimelig godtgjørelse for sin deltakelse.

Debatten om medierettigheter strekker seg videre. Konkurransetilsynet uttalte i 2004 at medierettighetene kan anses som et sameie mellom klubbene og NFF, fordi klubbene har ansvaret for den praktiske gjennomføringen av kampene, mens NFF styrer konkurransene og rammeverket. Dette reiser spørsmål om inntektsfordeling og beslutningsmyndighet ved uenighet.

NFF og NIF har ikke monopol på å arrangere fotballkamper i Norge. Klubber kan arrangere egne konkurranser og beholde medierettighetene dersom de står utenfor forbundene. For mindre turneringer og enkeltkamper vil klubbene normalt ha denne retten. Ved større arrangementer, som kunne utfordre NFFs konkurranser, gir NIFs lov Idrettsstyret mulighet til å nekte klubber å delta.

Sammensetningen av regelverk, praktisk ansvar og økonomiske interesser gjør medierettigheter til et dynamisk og stadig utviklende felt. Kommersiell vekst har økt behovet for tydelige og rettferdige regler, mens teknologisk utvikling og nye medievaner utfordrer de etablerte modellene for samarbeid og inntektsdeling.

Oppsummert har NFF etter gjeldende regelverk og rettspraksis den primære eiendomsretten til medierettighetene for sine egne arrangementer, mens klubbene har krav på godtgjørelse og i noen tilfeller kan ha medeierrettigheter. Diskusjonen om rettighetssameie, inntektsfordeling og forholdet mellom forbund og klubber vil trolig fortsette i takt med utviklingen innen både fotball og mediebransjen.